Klær & mote »  Og Yves skapte kvinnen...

Og Yves skapte kvinnen...

Enhver kvinne, ung eller gammel, skylder en stor takk til Yves Saint Laurent. Uten denne legendariske moteskaperen hadde vi hverken hatt trenchcoaten, blazeren eller den klassiske langbuksen.

– Yves Saint Laurent var den første designeren som førte mote til et kunstnerisk nivå, uttalte den franske presidenten tidligere i år.
Men Yves Saint Laurent var ikke bare en kunstner. Hans design var unik, og bante vei for en stil som til da ikke hadde vært akseptabel for kvinner.
I nesten enhver moderne designers arbeid finnes spor av det Yves Saint Laurent skapte for et halvt århundre siden.

Et talent utenom det vanlige

Yves Matheiu-Saint-Laurent ble født i 1936 i Algerie, som på den tiden var en fransk koloni. Den kunstneriske delen av hans personlighet fikk først utløp gjennom en altoppslukende interesse for teater. Ikke bare ved å leve ut klassiske roller i familiens hjem, men også via de anerkjente teaterkritikkene i franske Vouge.
Men det var en annen del av magasinet som etter hvert fattet guttens interesse. Allerede på 1940-tallet var Vouge kjent for sine legendariske moteserier, og unge Yves var snart like opptatt av mote og design som han var av teater.
14 år gammel deltok Laurent i en konkurranse for unge designere. Han ble nummer tre. I Paris samme år ble han introdusert for redaktøren av franske Vogue, som anbefalte gutten å utvikle talentet sitt videre ved designskolen Chambre Syndicale de la Couture.
Yves Saint Laurent ble ikke lenger enn et par måneder. Skolens rutiner lå ikke for ham.
Igjen deltok han i den årlige konkurransen for unge designere, og denne gangen vant han. Blant annet måtte en ambisiøs tysker ved navn Karl Lagerfeld se seg slått av det franske stortalentet.
Ved en tilfeldighet finner Laurents skisser veien til Christian Dior. Den aldrende giganten ble så imponert at han ansatte gutten på dagen. Yves Saint Laurent var da 18 år gammel.
Han begynte i det små, men for hver sesong fikk stadig flere av plaggene hans innpass i Diors kolleksjoner.

Sjefsdesigner for Dior

I 1957 får Christian Dior et massivt hjerteinfarkt og dør. Bare 21 år gammel, nesten latterlig ung, overtar Yves Saint Laurent rollen som sjefsdesigner for motehuset Dior.
Vårkolleksjonen i 1958 sender ham rett til berømmelsens himmel. Både presse og publikum var fra seg av begeistring.
Til tross for at både kongelige og andre berømtheter nærmest trampet hverandre ned under de påfølgende visningene, ble ikke klærne hans mottatt med samme entusiasme. Hverken av pressen eller av Diors finansielle bakmenn. Uten Laurents viten begynte det å ulme kraftig i kulissene.
I 1960 raste verden sammen for den unge mannen. Han ble beordret til sitt fødeland, hvor han skulle tjene den franske hæren mot frigjøringsstyrkene i Algerie.
Etter bare tyve dager var det klart for alle at den franske hæren ikke var et egnet sted for en åpent homofil motedesigner. Medsoldatenes trakkasering gjorde ham syk, og Yves ble innlagt ved et militært sykehus.
Som om ikke dette var nok fikk han samtidig beskjed om at han var fjernet fra jobben hos Dior. Følgen ble det første av en rekke nervøse sammenbrudd. Han ble forflyttet til et fransk mentalsykehus, hvor både elektrosjokk og tunge medisiner var en del av behandlingen. Laurent hevdet senere at det trolig var dette oppholdet som siden førte ham ut blant rusmisbrukernes rekker.

En stjerne på berømmelsens himmel

Laurent ble reddet av Pierre Bergé, mannen som først ble hans elsker, siden forretningspartner og ikke minst av designerens barnepike gjennom et helt liv.
I 1962 grunnla Laurent og Bergé motehuset Yves Saint Laurent. Det var gode tider.
I løpet av 1960- og 70-årene designet Laurent den ene klassikeren etter den andre.
Trench-coaten, safarijakken, trange bukser, plagg med dyreprint og lårhøye boots. Hans mest berømte habitt – «le smoking suit» – en smoking for kvinner, ble en hit verden over. Det var nettopp denne Bianca Jagger hadde på seg da hun giftet seg med vokalisten i the Rolling Stones.
Saint Laurent viste en unik evne til å hente inspirasjon i miljøer rundt seg, enten det var blant hardbarkede sjømenn i New Yorks havner, russisk folklore, afrikansk smykkekunst eller den franske hær.
Moteskaperen brøt flere barrierer. Han var den første designeren som noensinne brukte en mørkhudet modell på catwalken, han stilte naken på en omfattende kampanje og han kalte sin mest kjente parfyme for Opium.
Han var ikke minst den første franske designeren som presenterte en egen prêt-à-porter kolleksjon.
Klærne hans ble ekstremt populære, og YSL ble et yndet design i datidens heteste kretser.
Laurent kledde opp Grace av Monaco og var blant annet ansvarlig for Catherine Deneuves kostymer i den franske klassikeren «Belle de Jour».
Berømmelsen hadde likevel en skyggeside.
Yves Saint Laurent var et velkjent ansikt i de parisiske jetset kretser. Den pene vidundergutten festet hardt sammen med blant andre Nureyev, Andy Warhol og familiene Rothchilds, Getty og Jagger.
Laurent var ikke bare en tung dranker, han var også en flittig bruker av kokain.
Prêt-à-porter kolleksjonen viste seg å ha en særlig god appell, og var finansielt langt mer innbringende enn houte couture-linjen.
Men for Laurent, hvis både fysiske og psykiske helse hadde skrantet over lang tid, ble arbeidspresset for stort. Å designe totalt fire kolleksjoner i året gjorde ham stadig mer frenetisk, og for å døyve nervene tydde han til stadig større mengder både alkohol og narkotika. Under enkelte visninger var mannen knapt i stand til å stå oppreist, og måtte ofte støttes av modellene idet han beveget seg ut på catwalken for å motta publikums hyllest.
Etter et katastrofalt show i New York i 1987 resignerte han, og overlot ansvaret for prêt-à-porter linjen til sine assistenter.

En skygge av sitt gamle jeg

Årene fremover var turbulente, og i 1993 ble motehuset Yves Saint Laurent solgt til Sanofi. Prêt-à-porter kolleksjonene ble nå designet av Alber Elbaz. Den aldrende mesteren var likevel ikke helt ute av gamet. Laurent hadde hele tiden ansvaret for haute couture-linjen.
I 1999 skiftet motehuset igjen eiere. Gucci Group kjøpte hele stasen, og motekometen Tom Ford erstattet Elbaz.
Likevel var det fremdeles Yves Saint Laurent som var husets «ansikt» utad., nå med mer en tyve nervøse sammenbrudd bak seg.
Han var bare en tragisk skygge av sitt gamle jeg. Visningene hans var fremdeles iscenesatt som et 50-talls couture-show, og publikum besto stort sett av grand dames i 70-årene.

I 2002, etter år med dårlig helse, narkotikamisbruk, alkoholisme, depresjoner og elendige kritikker, innså Yves Saint Laurent at hans dager som designer var talte. Akkompagnert av Catherine Denevues «Ma Plus Belle Histoire d’Armour» tok en tårevåt Laurent farvel med fashion.
Til tross for at selve motehuset Yves Saint Laurent stengte, lever varemerket YSL i beste velgående, nå under ledelse av Stefano Pilato, en langt mer franskinspirert designer enn Tom Ford. Foruten eksklusive dame- og herreklær har YSL dessuten en betydelig produksjon av parfyme og kosmetikk.

Utstillinger i Paris

Kanskje mest takket være Pierre Bergé er likevel Yves Saint Laurent bemerkelsesverdige arv bevart. Et fasjonabelt hus sentralt i Paris fungerer nå som museum og galleri. Også for unge kunstnere, men ikke minst for mer enn fem tusen håndsydde plagg, femten tusen skisser og tegninger, samt stoffer og annet materiale Laurent benyttet i sine kolleksjoner.
Saint Laurent var forøvrig den første designeren som ble beæret med en individuell utstilling ved Metropolitan Museum of Art mens han fortsatt levde. Han ble også tildelt «Commander of the Légion d’ Honneur».
1. juni 2008 døde Yves Saint Laurent.
Kroppen hans ble kremert, og asken spredt i Marokko – i en botanisk hage han ofte oppsøkte for å finne ikke bare inspirasjon, men også fred i sinnet.
Ikke lenge etter designerens død ble arbeidene hans utstilt for et begeistret publikum. Åpningstalen ble holdt av Bergé:
– Jeg vet ikke om mote er kunst. Men jeg vet at moteverdenen trengte en kunstner, sa han, og siktet til sin partner gjennom et langt liv.
 

Tekst: Siri Gerrard
Foto: Fondation Pierre Bergé
Yves Saint Laurent/André Rau