Norske kvinners kjolefavoritt
er butikken full av mennesker. Ikke bare fordi lokalet er strategisk plassert
vis á vis vinmonopolet (ifølge Cecilie selv en helt genial forretningsidé), men
fordi kjolene hennes er spesielt ettertraktet nå før jul.
Barbiedukker og matematikk
Cecilie Melli er vokst opp i Stavanger, og var tidlig fascinert av vakre, feminine kjoler. –Det faktum at jeg lekte med Barbie-dukker frem til jeg var fjorten, tyder kanskje på en viss hang til ”det rosa”. Det var forresten min yngre søsters dukker, og hun fikk streng beskjed om å holde mine litt barnslige sider hemmelig. Hvilket hun selvfølgelig brukte som pressmiddel i tide og utide, ler Cecilie.Interessen for å sy begynte tidlig. Først laget hun dukkeklær, siden brukte hun seg selv som modell. I likhet med tenåringer flest hadde hun et utstoppelig behov for nye klær. Det var imidlertid sjelden hun hadde penger til å kjøpe det hun hadde lyst på. Dermed ble det til at hun laget sine egne klær. – Det ble en masse løije kreasjoner, sier Cecilie – på umiskjennelig Stavangerdialekt.
Om dialekten er i behold er det riktignok flere år siden Cecilie forlot hjembyen. Hun flyttet til Oslo rett etter videregående. På Blindern tok hun først Ex Phil, siden matematikk. – Det var bare så utrolig kjedelig. Ikke faget i seg selv, men hvordan hele studiet var lagt opp. Hvorfor skal man på død og liv gjøre alt så ensformig og fargeløst? Så ble Cecilie gravid.
Tiden hjemme med sønnen ga henne et kjærkomment pusterom. Ved en tilfeldighet plukket hun opp en brosjyre fra Esmod, en skole hun aldri hadde tenkt over eksisterte.
Som barn gikk Cecilie på Steinerskolen, og hun innså plutselig at det var på tide å vende tilbake til det kreative. Hun søkte, og kom inn. – Det var steinkjekt, forteller hun. Jeg fant en kapasitet jeg ikke ante at jeg hadde, noe som var utrolig tilfredsstillende å oppdage. Det ble som å finne seg selv på nytt. Utdannelsen var hard, men jeg var fast bestemt på å gjennomføre. Det gjorde hun – med glans!
Ingen kompromisser
Gjennom hele sin karriere har Cecilie hatt en sterk forkjærlighet for gamle håndarbeidstradisjoner.
Tidligere gikk man gjerne til en skredder og fikk plagget sydd der. Riktignok kunne en kåpe koste en hel månedslønn, men så var den også laget for å vare livet ut. Denne filosofien har jeg langt mer sans for enn den ”bruk og kast-mentaliteten” som råder nå. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å tegne kjoler som passer alle kvinner. I en slags universalfasong om du vil. Samtidig skal den sitte godt. Kjolen skal ikke se ut som et kompromiss.
Har du noensinne vurdert å starte en litt mer omfattende produksjon?
– Det å lage kolleksjoner, og da spesielt å få dem produsert i utlandet, krever mye. Både med hensyn til korrespondanse, jobb og ikke minst økonomi. En viss startkapital er tvingende nødvendig. Min suksess er først og fremst bunnet i målsøm – og det ønsker jeg å fortsette med. Samtidig ser jeg konturene av et bredere marked. Jeg har fått flere forespørsler fra butikker som ønsker å føre kjolene mine. På sikt ser jeg derfor kanskje for meg en slags kombiløsning.
Hva med utlandet?
– Norge er et lite land. Derfor er det nesten unaturlig å bare fokusere på markedet her. Hele Skandinavia er et mål, det samme er England og USA. Men da må jeg jo ha noe å selge! Så igjen lander det på dette med produksjon. Så langt har jeg ikke lånt en krone, og det vil neppe bli aktuelt senere heller. At man kanskje har lyst er én ting, men i disse tider er bankene lite villige til å satse på slike prosjekter, sier hun.
Idol, Top Model og X-faktor
Cecilies bedrift vokste lenge jevnt og trutt. Men etter at kjolene ble brukt i Idol var navnet hennes plutselig på alles lepper.
Siden har også flere norske talenter vært så heldige å få bære Cecilies kjoler – både i Top Model og X-faktor. I den forbindelse retter Cecilie en stor takk til norske stylister.
Disco og drømmer i hvitt