Ung, ambisiøs & hjemmekjær

Før han var ferdig med videregående drev han sitt første hotell. Siden har han kjøpt seg inn på eiersiden i en rekke andre overnattingssteder. Den unge mannen har dessuten utviklet lavpriskonseptet 1-2-3 Hotel. I tillegg kommer enda en liknende modell, Yess! Hotel, som blir å finne både i Kristiansand og hovedstaden.
– Men det er ingen fare for at jeg kommer til å gjøre østlending av meg, forteller Herlof Herlofsen.

Medisin, jus eller hotelldrift?

– Opprinnelig hadde jeg planer om å bli lege eller veterinær. Innsatsen på skolen var det aldri noe å si på. Leksene gjorde jeg med glede, forteller Herlofsen.
Drømmen om medisinstudiet måtte etter hvert vike for et brennende ønske om å studere jus. Han hoppet av allmennfaglig på «Katta», og fortsatte med økonomi på Gimle videregående. Tallene ga tydelig mersmak.
Herlofsen begynte å sysle med ideen om at han kanskje kunne unngå et fremtidig studielån. Det måtte da være mulig å jobbe ved siden av studiene? Og da gjerne med noe eget.
Helst kunne han tenke seg å starte et slags rydde- og flyttebyrå. Kanskje ved hjelp av andre medstudenter? De færreste sier nei takk til litt kjærkommen ekstrainntekt.
Mens Herlofsen puslet med den ene idéen etter den andre, ble plutselig det gamle backpackerhotellet på jernbanetomta lagt ut for salg. Det var Herlofsens bror som mente at dette kanskje kunne være noe for den energiske unggutten.
Prisen var imidlertid litt i høyeste laget.
Etter nøye vurderinger bestemte de to brødrene seg for å slå til. De la inn et skambud på 300.000, og fikk tilslaget på 100.000 mer.
Storebror finansierte en tredjedel, yngste blad Herlofsen de resterende to.
Han hadde ingen penger, og måtte fullfinansiere kjøpet ved hjelp av banken.
– Jeg var egentlig ikke så veldig bekymret. Summen var ikke avskrekkende. Selv om hele prosjektet skulle gå ad undas var dette et lån jeg eventuelt ville være i stand til å leve med, forteller Herlofsen.
Den planlagt karrieren som akademiker ble dermed lagt på is.

Lave kostnader og høye inntekter

Uten et snev av erfaring kastet Herlofsen seg ut i hotellbransjen.
Han var overhodet ikke skremt. Hvor vanskelig kunne det være?
– Regnestykket var i grunnen enkelt. Kostnadene måtte være lave, inntektene høye, forteller han.
Joda, sikkert enkelt i teorien. Men hva med praksis?
Herlofsen medgir at det ble en god del prøving og feiling underveis.
Han utarbeidet en forretningsplan, ny nettside, endret navnet til Centrum Budget Hotel og utvidet antall sengeplasser.
Utgiftene holdt han nede ved å gjøre nesten all jobb selv – inkludert renhold av samtlige rom.
Målgruppen var ikke lenger bare ungdom og festivalgjengere, men også barnefamilier og alle andre som kunne ha behov for et rimelig overnattingssted.
Herlofsen gikk løs på oppgavene med dødsforakt.
I verdens mange små avkroker har backpackere opplevd et nokså intenst møte med lokalbefolkningen. Ved bussholdeplasser og togstasjoner møter de ofte mannsterke opp for å tilby egnet overnatting til en billig penge.
Uten sammenligning forøvrig, Kristiansand har storbystatus, minnet Herlof Herlofsen faretruende om en av disse «kremmerne».
Utstyrt med plakat på magen forsøkte han å hanke inn intetanende togpassasjerer. Til tider var han et nokså upopulært innslag i bybildet.
– En del var nok temmelig trøtt av meg, ja, ler han.
Men den som ler sist ler som sagt best. Etter ett år var gjelden nedbetalt. Etter to år gikk bedriften på skinner.

1-2-3

Innen den tid hadde Herlofsen sluttet å tenke på jusstudier. Han trivdes i hotellbransjen, og nå var han sulten på mer. Ved iherdig etterforskningsvirksomhet fikk han vite at Bondeheimen snart skulle legges ut for salg. Og ved like iherdig snusing i både bakgård og resepsjon bestemte Herlofsen seg for at ja, dette stedet hadde potensial.
Mot alle odds vant han budrunden. Men denne gangen var kostnadene langt høyere. Til tross for at storebror bidro med 50 % av kjøpesummen.

Nå sto plutselig langt mer på spill. Han endret det trauste navnet til Hotell Wergeland, pusset opp og tilbrakte nesten alle døgnets timer i resepsjonen. Hvis han ikke tok telefoner eller sjekket inn gjester funderte han på hvordan hotellet kunne forbedres.
Han presenterte ideene sine for Thon-gruppen, og herrene i Oslo lot seg imponere av den unge mannens forretningsteft. Snart ble også Hotell Wergeland innlemmet i kjeden.
Da rutinene var på plass ble Herlofsen rastløs igjen. Hotell Sjøgløtt ble neste prosjekt.
Stedet hadde 12 rom, enkelte av dem uten bad. En omfattende modernisering ble satt i gang.
I dag har tidligere Sjøgløtt 16 rom, alle med flatskjerm, bredbånd og eget bad. Prisen er rimelig, og standarden enkel og grei. Navnet ble byttet ut til 1-2-3 Hotel. Gjestene har ikke latt vente på seg. Siden dørene åpnet har belegget vært på nærmere 95 %. 1-2-3 Hotel har vært en slik suksess at Herlofsen nå er i ferd med å introdusere et liknende konsept for hovedstaden gjennom Yess! Hotels. City Hotel i Oslo, sentralt plassert på hjørnet av Skippergata og Prinsensgate, skal totalrenoveres og inngå i «kjeden». Herlofsen er dessuten i ferd med å bygge enda et nytt hotell i Tordenskjoldsgate i Kristiansand. Han har hele tiden holdt seg tro mot lavprissegmentet. Herlofsen hevder dessuten at målet ikke nødvendigvis er å vokse raskest mulig. Ufordringen ligger i å rendyrke konseptet og bygge en merkevare.
– Jeg får holde meg til det enkle. Mangelen på utdannelse gjør at jeg aldri ville gitt meg i kast med et konferansehotell eller noe i den duren. Det ville endt med katastrofe, sier han med et smil.
Jeg undrer på om den pågående finanskrisen bekymrer ham.
– Selvsagt gjør den det. Konkurs er reelt for alle som driver med næringsvirksomhet. Jeg lever ikke i en boble, og er både realistisk og ydmyk i forhold til fremtiden. Nå må det jobbes intenst. Men på sett og vis ser jeg også frem til det. Det blir tøft, men også en spennende utfordring å måtte kjempe litt mer om gjestene. Foreløpig gleder jeg meg til å gå på jobb hver eneste dag, forteller Herlofsen.

Man må ha en plan

Jeg kan ikke unngå å tenke tilbake til da jeg selv var 25 år. Reiselysten var stor og intet ansvar tynget skuldrene mine. Livet var en fest. Jobb og utdannelse fungerte mest som et slags tilbehør.
I en alder da de fleste andre farter verden rundt på jakt etter spenning har Herlof Herlofsen stort sett forholdt seg til tall og hotellresepsjoner.
Hvordan står det egentlig til med det sosiale livet hans? Har han noe i det hele tatt? Kan han ta en impulsiv tur med «gutta»?
– Spontanitet har aldri vært min sterke side. Helt fra jeg var liten har jeg likt å forberede dagene mine – gjerne i form av sirlig utførte lister. Sånn er det i grunnen med sosiallivet mitt også. Jeg må ha et slags program, forteller Herlofsen.

Han legger imidlertid til at han fokuserer på andre ting enn å tjene penger. Men å bare slappe av er den unge mannen ganske enkelt svært dårlig på.
– Det er noe jeg jobber med. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne ta det litt med ro, og ikke planlegge så forbasket mye hele tiden. Kompisene mine har en idé om at jeg muligens ikke er helt frisk? De har flere ganger antydet at jeg kanskje lider av en eller annen form for hyperaktiv lidelse, ler Herlofsen.
Kanskje har de litt rett? For i tillegg til all jobbingen har Herlofsen faktisk klart å gifte seg!

Jeg snakker med Herlofsen via mobil, men plutselig blir vi brutt.
Noen sekunder senere har jeg ham på tråden igjen, sikker på at jeg forstyrrer ham på vei til et eller annet viktig møte. Denne mannen har sikkert aldri fri.

– Sorry, sier han. Vanligvis er det nokså bra dekning på denne strekningen.
Det viser seg at han er på vei hjem til Søgne for å spise middag med foreldrene sine.
Det har han på programmet hver søndag!

Tekst: Siri Gerrard  Foto: Jon Anders Skau