Mat & drikke » Solid sør-italiener
Lokalet er overraskende stort, men likevel lunt og harmonisk. Vi rekker ikke flere betraktninger før bordet vårt er klart, og det er i seg selv positivt da det denne lørdagskvelden er smekkfullt, og det kan virke som italieneren ikke har latt seg falle for fristelsen å overbooke bord.
Selv om det åpenbart er travelt denne kvelden, og vår servitør innledningsvis virker en smule stresset, føler vi oss velkomne. Den svært så omfangsrike menyen blir ikke presentert oss, men vi gir nok heller ikke inntrykk av at vi ønsker noe hjelp så på dette punktet skal vi la tvilen komme tiltalte til gode. Når vi forsøksvis forsøker å legge opp til samtaler med vår servitør får vi raskt svar på tiltale og opplever servicen som både vennlig og interessert.
Vi velger oss et glass Chablis til forrett som serveres en tanke for mye avkjølt men det er helt i tråd med hvordan Norges befolkning drikker hvitvin. Så oppdager vi at det tilbys Amarone pr glass (amarone della valpolicella luigi righetti 2005) og blir vi såpass begeistret at vi mot slutten av måltidet bare må innse at vi burde ha bestilt en hel flaske. Amaronen blir servert relativt raust og perfekt temperert etter vår smak.
Det sies om sydhavsinspirerte kjøkken at man på hvitløksbrødet kan forutse hvordan resten av måltidet vil forløpe seg. Som resten av menyen, er valgmulighetene blant forrettene mange, og IN magasinets utsendte velger den enkleste varianten, bakt i vedovn, mens makker velger seg «Ristede reker med hvitløk og chili i hvitvin- og hummersaus». Hvitløksbrødet skaper begeistring og forventninger for det som skal komme. Det er kanskje en anelse for salt, men det er befriende at det faktisk smaker skikkelig av hvitløk. Rekene er smakfulle, men mangler litt at det kicket som vi forventer da det nevnes «chili» i beskrivelsen.
Til hovedrett velges helstekt indrefilet av okse med provencale poteter og hvitløksaus. Himmelsk! Til tross for at forrettene var i overkant rause i størrelse og hovedretten framstår som uangripelig blir begge tallerkene omtrent slikket rene. Det eneste som holder IN magasinets testpanel litt i tøylene er at det også må inntas dessert.
Og hvilken dessert! Panacotta med skogsbær, som smaker aldeles fortreffelig. Den er ikke for søt, og bærene er akkurat passe syrlig til at den framstår som velbalansert. Den hjemmelagde sjokoladefondanten er injeksert med varm sjokoladesaus som velter seg ut i rent velbehag i det makker setter gaffelen borti.
Alt i alt ble dette en svært vellykket italiensk aften på Lillestrøm såpass vellykket at vi tilgir alle småfeil som at vi fikk nabobordets mat og at vår servitør ga oss feil forrett. Skal vi være litt pirkete skulle vi ønsket oss tannpirkere på bordet, og ikke minst håper vi at et etablissement av denne standarden vurderer å bytte ut papirserviettene med noe som yter stedet mer rettferdighet.
Solid sør-italiener
Da Fratelli flyttet inn i nye lokaler i Storgata i november 2008 klarte de åpenbart å ta med seg god stemning. I det IN magasinet ankommer lettere forfrosne blir vi raskt forventningsfulle av den vennlige mottakelsen og den varme atmosfæren.
Lokalet er overraskende stort, men likevel lunt og harmonisk. Vi rekker ikke flere betraktninger før bordet vårt er klart, og det er i seg selv positivt da det denne lørdagskvelden er smekkfullt, og det kan virke som italieneren ikke har latt seg falle for fristelsen å overbooke bord.Selv om det åpenbart er travelt denne kvelden, og vår servitør innledningsvis virker en smule stresset, føler vi oss velkomne. Den svært så omfangsrike menyen blir ikke presentert oss, men vi gir nok heller ikke inntrykk av at vi ønsker noe hjelp så på dette punktet skal vi la tvilen komme tiltalte til gode. Når vi forsøksvis forsøker å legge opp til samtaler med vår servitør får vi raskt svar på tiltale og opplever servicen som både vennlig og interessert.
Vi velger oss et glass Chablis til forrett som serveres en tanke for mye avkjølt men det er helt i tråd med hvordan Norges befolkning drikker hvitvin. Så oppdager vi at det tilbys Amarone pr glass (amarone della valpolicella luigi righetti 2005) og blir vi såpass begeistret at vi mot slutten av måltidet bare må innse at vi burde ha bestilt en hel flaske. Amaronen blir servert relativt raust og perfekt temperert etter vår smak.
Det sies om sydhavsinspirerte kjøkken at man på hvitløksbrødet kan forutse hvordan resten av måltidet vil forløpe seg. Som resten av menyen, er valgmulighetene blant forrettene mange, og IN magasinets utsendte velger den enkleste varianten, bakt i vedovn, mens makker velger seg «Ristede reker med hvitløk og chili i hvitvin- og hummersaus». Hvitløksbrødet skaper begeistring og forventninger for det som skal komme. Det er kanskje en anelse for salt, men det er befriende at det faktisk smaker skikkelig av hvitløk. Rekene er smakfulle, men mangler litt at det kicket som vi forventer da det nevnes «chili» i beskrivelsen.
Til hovedrett velges helstekt indrefilet av okse med provencale poteter og hvitløksaus. Himmelsk! Til tross for at forrettene var i overkant rause i størrelse og hovedretten framstår som uangripelig blir begge tallerkene omtrent slikket rene. Det eneste som holder IN magasinets testpanel litt i tøylene er at det også må inntas dessert.
Og hvilken dessert! Panacotta med skogsbær, som smaker aldeles fortreffelig. Den er ikke for søt, og bærene er akkurat passe syrlig til at den framstår som velbalansert. Den hjemmelagde sjokoladefondanten er injeksert med varm sjokoladesaus som velter seg ut i rent velbehag i det makker setter gaffelen borti.
Alt i alt ble dette en svært vellykket italiensk aften på Lillestrøm såpass vellykket at vi tilgir alle småfeil som at vi fikk nabobordets mat og at vår servitør ga oss feil forrett. Skal vi være litt pirkete skulle vi ønsket oss tannpirkere på bordet, og ikke minst håper vi at et etablissement av denne standarden vurderer å bytte ut papirserviettene med noe som yter stedet mer rettferdighet.