Jul året rundt på Agder Teater

Teppet hadde knapt gått ned etter siste forestilling av Reisen til Julestjernen i desember 2007 før regissør Knut Olav B. Sæves var i gang med tankevirksomhet rundt årets juleforestilling. Og tankene hans konsentrerte seg raskt om Astrid Lindgrens rørende historie om brødrene Løvehjerte. Her var både eventyr og virkelighet, og ikke minst både barn og voksne.
– Jeg liker veldig godt å jobbe med denne blandingen av barn, unge og voksne. Det gir en uvurderlig erfaring for barna å få jobbe med profesjonelle skuespillere, og det gir det ekstra lille presset som gjør at de klarer å levere topp kvalitet. Kristiansand Barne- og Ungdomsteater har et potensiale som får komme til syne i nettopp denne typen samarbeidsproduksjon. I tillegg er det flott at Agder Teater legger så store ressurser i en familieforestilling. Den skal gi et utbytte til alle, både voksne og barn, og det krever at en tar produksjonen på alvor. Det gjør teatret.
Når regissøren har funnet den retningen han vil at forestillingen skal ha, tar han kontakt med scenograf og kostymedesigner. Han forteller om tolkningen han legger til grunn for forestillingen, og sammen utarbeider de det visuelle uttrykket i scenografi og kostymer.
– Her er det snakk om å finne et felles stiluttrykk, og dette er virkelig samkunst. Vi er tre personligheter med kunstnerisk integritet og solid faglig kompetanse som skal bli enige. Dette krever en tydelig og klar retning fra min side som regissør, samtidig som alle er åpne for innspill og erfaringer fra hverandre. Jeg må si at Hans Petter Harboes scenografi til Brødrene Løvehjerte er fantastisk og helt i tråd med mine intensjoner. Det samme gjelder Elisabeth Wenneslands kostymedesign – det er spennende å oppleve at ens egne intensjoner materialiseres og videreutvikles i møte med designerne.

Det visuelle uttrykket

Samarbeidet mellom regissør, scenograf og kostymedesigner legger grunnlaget for arbeidet til verkstedene på teatret. Kostymedesigner Elisabeth Wennesland har møysommelig tenkt ut og designet alle kostymene til forestillingen – ikke mindre enn 80 antrekk, som er nærmere 400 plagg! Og det er ikke akkurat snakk om å kjøpe stoff og materiale på nettet.
– Det å finne materiale er en historie i seg selv. Det går med mengder av stoff til en produksjon av denne størrelsen – vi snakker om rundt 20.000 meter. Med 400 plagg som skal settes i system sier det seg selv at det ikke holder å plukke ut bare ett eller noen elementer. Det er mye som skal stemme overens, og det gjør arbeidet veldig komplekst og spennende. Det første publikum oppfatter på scenen er fargene. Derfor lager jeg først fargekoder i et system. Så kommer silhuetten. Den umiddelbare oppfatningen skal være at en fanger rollens personlighet – er de «gode» eller «onde»? «Smarte» eller «dumme»? Ved kjøp av stoff og valg av materiale er det også viktig å se hvordan stoffet fanger lyset på scenen. Lys-settingen kommer som regel ikke før senere i produksjonen, gjerne etter at kostymene er ferdig produsert, og da kan det komme overraskelser hvis en ikke passer på. Røde plagg kan for eksempel bli brune i scenelyset, og det kan endre hele inntrykket av forestillingen.
Det er ikke bare selve kostymene som er kostymedesigners ansvar. Også masker og spesialeffekter som løsneser, pukkel-rygger og heksefingre faller inn under Elisabeths ansvarsområde.
– Jeg må snakke med maskør så tidlig som mulig så det lages hår og sminke som passer til kroppen. Det som er over snippen skal harmonere med det som er under. Også har vi fysiske endringer av kropper – noe som er viktig når det gjelder typeutvikling.
Akkurat her avbrytes vi av regissøren som banker på døren med et ønske om å gjøre hjelmen til Dodik annerledes, slik at ansiktet hans synes… Elisabeth blir stille og tar en tur inn i tankene før vi kan fortsette.
– Det er så enkelt å si «kan vi ikke bare…», men da kan helheten velte og alt blir galt. Også er det jo ikke bare det en ser utenpå som lages – valker, mager, krinoliner, underskjørt, reisverk… Den største jobben ligger ofte mellom kroppen og kostymet. Og det som ikke skal sys, for eksempel rustninger, skal se tungt og farlig ut, men ikke være varmt og tungt å bære på og bevege seg i. Dette kan være en utfordring i utformingen av kostymene og materialvalg.

Rekvisitter og detektiver

Alt som ikke skal sys, ja… Det er rekvisittavdelingens ansvar. Avdeling for ting og tang, dingsebomser og duppeditter. Rekvisitør Eli Tunold begynte ikke å tenke på jul før i september. I skrivende stund har de kommet så langt at hun kan kle opp fotografen i nesten ferdig rustning, slik at han ser ut som en Tengilsmann. Mens hun gjør dette forklarer Eli hvordan rekvisitøren arbeider.
– Rekvisitter skal enten lages eller skaffes. Rekvisitøren er en detektiv som leter med lys og lykte etter mange rare ting. Hvor får vi for eksempel tak i BMX-sykler? Eller fullt utstyr til et sykehusrom? Det blir mange spørsmål om hvor vi kan leie eller helst låne ditt eller datt. Til denne produksjonen har Sørlandet Sykehus Kristiansand vært en viktig bidragsyter – vi har fått masse utstyr derfra til bruk på scenen. Og vi er selvsagt takknemlige for alt som er gratis!
Sammen med medhjelper Elisabeth Johannessen trer hun på fotografen hjelm, armbeskyttere, leggbeskyttere, belte med Katlamerke. Det er 12 Tengilsmenn i stykket, og det betyr 12 fulle rustninger. Det har gått med ca 20 liter lim, 250 ørepropper og ca 250 meter roseoppbindingstråd. Foruten duer, tusenvis av kirsebærblomster, en T-rex modell, dragen Katla som er en svær dukke – for bare å nevne noe av alt det som befinner seg på scenen under forestillingen.
– Angsten har ikke meldt seg enda, men det krøller seg litt i magen når jeg tenker på alt sammen. Det er bare en måned og tre uker igjen til premieren, også kommer det jo alltids litt ekstra innimellom. Vi jobber etter prøve- og feilemetoden. Jeg tror ikke det er noen i salen som kan fatte hvor mye detaljarbeid som ligger bak hver enkelt rekvisitt. Alt utstyr og alle ting skal jo ikke bare se ut slik scenograf og kostymedesigner vil det, men det skal også være anvendelig! Vi har heldigvis hjelp av foreldrene i noe av arbeidet til denne produksjonen. De kommer hit og jobber på helge-dugnad mens barna har prøver på Hovedscenen. Vi hadde ikke klart å produsere alt dette alene, så vi setter stor pris på denne hjelpen.

Å bygge et scenisk landskap

På verkstedet har det vært full rulle med juleforberedelser siden august. Snekker Hilleborg Eggen satte seg ned med en gang hun fikk scenemodellen fra scenografen for å finne ut hvordan den skulle overføres til full størrelse. Materialvalg, gjennomførbarhet, praktiske og logistiske hensyn er stikkord til forarbeidet som gjøres i denne avdelingen.
– Vi begynner med de elementene som er mest tidkrevende å lage. Her spiller selvsagt også leveringstid på materialer en stor rolle. Det største elementet i denne produksjonen er dreiescenen. Siden teatret ikke har det innebygget på Hovedscenen, lager vi like godt en. Men vi er vant til å tenke alternativt, og det fører til gode løsninger også på det som virker umulig. Utenom det rent visuelle ved scenografien er det sikkerhetsforskrifter som skal følges, til beste for både skuespillere og scenearbeidere. I verkstedet er det derfor viktig å ha en god plan for hvordan ting bygges og settes opp. Sikkerheten på scenen kommer først!

Det er trangt om plassen på verkstedet i Marvika, der snekker- og malersal er i ett og samme rom. I tillegg må alle elementer flyttes til Hovedscenen i Kongens gate, og dette skaper utfordringer fordi kulissene må deles opp for enkel transport. Det er ikke fritt for at de ansatte på verkstedet gleder seg til Kilden kommer, og vi slipper en transportetappe på 6 km med diverse kjøretøy.
– Vi trillet stålrammene til kulisseveggene fra industriområdet på Lund til Marvika på en liten rulletralle fordi de ikke gikk inn i varebilen vår. De er 7,5 meter høye og 2,5 meter brede – det så ganske vilt ut! Stålrammene lages forresten etter standardmål slik at de kan brukes om igjen til andre produksjoner. Det samme gjelder grunnflaten på dreiescenen – den er også ment for gjenbruk.
Etter sveising og snekring av sceneelementene kommer overflatebehandlingen. Her går det med nesten 2000 kvadratmeter polyesterduk av samme type som brukes til veidekke. Alle overflater blir belagt og malt, og for tiden står teatermaler Alf Gunnar Huseth i lånte lokaler på Tangen og jobber etter hvert som elementene er ferdig bygget. Nok en grunn til å se frem til nye lokaler på Silokaia.
– Vi er bare tre personer til sammen på snekker- og malersalen, og disponerer bare ett verkstedslokale. Det betyr at logistikken er ekstra viktig for å utnytte både tiden og plassen vi har til rådighet. Men det er veldig gøy å følge produksjonen fra idé til gjennomføring! Vi får ting til å se mer gedigent ut enn den kryssfineren det egentlig er laget av, og gir elementene uttrykk gjennom farger og struktur som gir publikum akkurat det inntrykket regissør og scenograf vil gi dem.

Rollebesetning og prøvestart

Regissør Knut Olav B. Sæves forteller selv at han er litt detaljorientert. Kanskje det er dette som ligger til grunn for hans spesielt gode oversikt over de enkelte avdelingers arbeid.
– Helheten består egentlig kun av detaljer. Jeg må gi så god informasjon jeg kan til de ulike avdelingene til enhver tid. Det er også veldig meningsfullt å stikke innom og faktisk se arbeidet etter hvert som det tar form.
Arbeidet med å fylle rollelisten begynner også tidlig. Allerede i mai ble de største voksen-rollene besatt av profesjonelle skuespillere.
– Det er artig å drive med casting. Det er der du farger stykket og påvirker det gjennom personligheter og uttrykk. Når det gjelder de profesjonelle skuespillerne er det snakk om hvem som er egnet for rollen og som har kapasitet på det aktuelle tidspunktet. Så er det barnas tur. Det er viktig at den enkelte skuespiller kler rollen både visuelt og spillemessig, og har gode forutsetninger. Gjennom Kristiansand Barne- og Ungdomsteater har vi et godt grunnlag å plukke fra - det er veldig gøy å se at det er så mange gode kandidater i KBUT!

Når arbeidet på verkstedene er godt i gang og rollene besatt, begynner prøvene på Brødrene Løvehjerte i begynnelsen av september. Inspisient Mette N. Høgdal er regissørens høyre hånd og har ansvar for å sy sammen produksjonen. Inspisienten har en skjult, men særdeles viktig jobb. Hun holder styr på prøveplaner, oppmøtetider, beskjeder, sceneskift, syke barn, beskyttelsesutstyr, foreldredugnader, sminke, kostymeansvar, kommunikasjon mellom regissør og medvirkende og videre ut til alle avdelingene i teatret.
– Takk gud for e-post! Før fikk alle medvirkende prøveplanen i hånda og beskjeder muntlig – nå får de det på e-post. Den største utfordringen i denne typen produksjon er at mange aktører holder på med noe annet ved siden av prøvene. Jobb, skole og fritidsaktiviteter skal sys sammen med prøveplanen. Det er så mye som skal klaffe, og ingen dager er like. Barna kommer gjerne rett fra skolen og er på teatret til de skal hjem i seng. I slutten av oktober begynner vi med prøver på hele stykket, og det innebærer også en del venting for ungene. Da er det godt å ha mamma-bakgrunn! Jeg gir beskjeder, sørger for at de får mat og drikke, omsorg og hvile. Av og til må jeg innrømme at jeg skulle ønske noen kunne klappe meg på skulderen også og si at «alt går så bra, så». Men for en gjeng! Kristiansand Barne- og Ungdomsteater har en egen glede på prøvene – de er en vennegjeng som liker å være sammen. Og det samme gjelder foreldrene med den entusiasmen og iveren de viser.

Under gjennomføringen av forestillingen fungerer inspisienten som «flygeleder» fra arbeidsplassen på venstre side bak scenen. For publikum er hun kanskje best kjent som «Stemmen» – den stemmen som ønsker velkommen til forestilling og ber deg om å skru av mobiltelefonen. Hun gir klarsignal til vaktene om innslipp av publikum, innkall til skuespillerne etter hvert som de skal på scenen, gir «cues» til teknisk personale, lys og lyd underveis, og sørger for at det ikke blir for mye fnising og fjasing bak scenen mens forestillingen pågår.
– En blir jo klokere med årene, og nå har jeg jobbet med samproduksjoner mellom Agder Teater og KBUT siden 1994. Det ligger mye omsorg i jobben - jeg er som en flygeleder for 50 småfly på Hovedscenen. Man må være konsentrert og alarmert hele tiden, og får aldri sett forestillingen.

Endelig jul…

Etter måneder med arbeid på alle fronter kan teppet endelig gå opp for premieren på Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren søndag 30. november kl 17.30. Da sitter regissør Knut Olav B. Sæves i lydlosjen øverst i salen og forsøker å lene seg tilbake i stolen og nyte forestillingen.
– Jeg må fortelle noe annet enn det filmen forteller. Det er det som er noe av teatrets egenart – å fortelle historien på en annerledes måte. Dette er min versjon av Brødrene Løvehjerte, og jeg vil at den skal oppleves som den fantastiske ridderhistorien den er samtidig som den skal berøre det gåtefulle i boka. De siste ukene før premieren er veldig intense, og da skjer det så mye fysisk med stykket at en må passe på å ikke miste den opprinnelige intensjonen. Derfor er det viktig at så mye som mulig er lagt på forhånd så ikke denne intensjonen viker for langt fra grunnideen min. Og det er en flott gjeng på dette lille teatret! De har kompetanse så det griner og er veldig kreative og løsningsorienterte. I det hele tatt er denne typen produksjon veldig inspirerende for videre arbeid, selv om det betyr jul hele året.

Til sammen jobber nærmere 80 personer i større og mindre grad med produksjonen av Brødrene Løvehjerte på Agder Teater fra januar til desember – både de som er fast ansatt og de som hyres inn for anledningen. Sammen drar de lasset for å innfri – og kanskje overgå? – publikums forventninger når lyset senker seg i salen. Og de har litt av forventning å innfri – medio oktober er nærmere 75 % av billettene solgt, så det er mange som gleder seg til jul i år.
Velkommen i teatret!

Fakta

• Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren, dramatisert av Alexander Mørk-Eidem, spilles på Agder Teater i perioden    30.11 til 21.12.
• Samproduksjon mellom Agder Teater og Kristiansand Barne- og Ungdomsteater.
• 34 aktører på scenen: Profesjonelle skuespillere, barn og unge.
• Forestillingen passer for barn fra 6 år.
• www.agderteater.no

Tekst: Line Bergram Aas  Foto: Jon Anders Skau