Hjem » Bergen »  Engelen

Engelen

Han har verken vinger eller harpe. Ikke daler han ned i skjul heller. Men Engelen (Einar Engelstad) vet å verdsette en god rockekonsert.

Det er bare noen som har det. Lidenskapen. Og som fortsetter å utvikle både kunnskap og horisont gjennom en mannsalder. Engelen er definitivt en av disse. Kjent for sin glødende musikkpenn, og for den legendariske platebaren Apollon.

Lesenerd

Engelen var eldst av fem unger i det han betegner som en arbeiderklassefamilie.
– Vi hadde platespiller i radiokabinettet, men ikke særlig mange plater, og jeg hadde en helt normal oppvekst i forhold til musikk, sier han.
Han spilte ikke noe musikkinstrument selv.
– Arbeiderklassen hadde ikke råd til piano, og jeg var en sånn flink skolegutt og lesenerd, forteller han.
Engelen husker likevel at han lyttet til Radio Luxemburg i 10-års alderen, og i fjerde-femte klasse diskuterte de hvem som var best av The Beatles og Rolling Stones. De konkluderte med at Beatles var best til å synge, og at Stones var best til å spille, men også at Stones var stygge – som hadde hår helt ned til ørene. Med årene ble det viseklubb og diskotek, mye festing og mye plater på Engelen. Musikkinteressen økte. Tidsånden tilsa hippie, og Engelen likte det meste som kom fra San Fransisco.

Fagert hår

Engelen lot håret gro. Dette var slutten av 60-tallet. Kompisene begynte å kalle ham «Engelen» da han var rundt 14. Håret var langt og lyst. Og innen gymnaset var over, var Engelen blitt hans navn – på ordentlig;
– Bare de aller, aller nærmeste kaller meg Einar. Jeg signerer jevnt over med Engelen, det er meg. Punktum.
Det er få engleaktige tendenser ved
Engelens utseende per 2017. Mannen er spinkel, håret er kort, og ifølge ham selv ser han ut som en «slaur».
– Ingen blir vel så mye nektet inn døren på konserter på grunn av fyll som meg, og jeg drikker ikke. Jeg står på gjesteliste, så det ordner seg.
Engelen ler. Han kjører alltid bil, er alltid edru, og er alltid fikset på forhånd.
– Men jeg ser ut som – og blir tatt for å være – en sånn godt voksen junkie.

Russebussmusikk på valium

Junkie-look eller ikke. Det er jobben hans å anmelde. Mene noe om artister og konserter.
– Jeg ferdes jo ikke blant folk på min egen alder, og er jevnt over blant mennesker mellom tyve og noen og førti. Sånn har det vært i alle år, og det betyr for så vidt at jeg hele tiden er oppdatert på det som skjer i musikkverden. Men selv om du vet hva som skjer, betyr ikke det at du er like fan av allting, sier Engelen.
For en tid tilbake ertet han på seg deler av det unge musikkmiljøet med en satire om suksessen til Kygo. Overskriften i BT lød «Russebussmusikk på valium», og Engelen antydet at innen sjangeren elektronika kom dagens ungdommer for lett til det. Det var musikk laget på gutterommet, og uten særlig effort. Selv tok Kygo teksten sporty; «Jeg leste den, og jeg synes at alle må få ha lov til å ha forskjellige meninger». (Engelen, på sin side, gav imidlertid Kygo cred for pianospillingen senere. Rett skal være rett).

Metal, Marcus og Martinus

– For å si det sånn, smak og behag er så forskjellig, og jeg har vært involvert i ganske mange sjangre, eksempelvis kjenner jeg veldig godt til Black Metal-miljøet på 90-tallet, sier Engelen.
Spennet er stort. Engelen kan bli satt til å anmelde konserter med Marcus og Martinus. Og ende opp med å gi dem kjempe-kritikk.
– Selv om det er så fjernt fra det jeg liker. For å si det sånn, jeg har anmeldt filmen, og jeg har anmeldt to konserter med dem, så man skulle begynne å lure, flirer han.
I utgangspunktet er det ikke spesielt vanskelig å anmelde musikk, for man vurderer i all hovedsak noen få ting;
– Kan du håndverket ditt? Kommuniserer du med publikum? Spesielt det siste er alfa og omega.

Lite «slakt»

Engelen synes forøvrig at mange av dagens musikere kan håndverket sitt. At det er mye god kvalitet der ute, særlig sammenliknet med for 40-50 år siden, og at det nesten er for langt mellom muligheten til en skikkelig «slakt».
– Unge folk som ikke er helt perfekte første gang er du littegrann snillere med, mens gamlinger som er for godt betalt, og ikke leverer, kan du være atskillig strengere med ... Og det som er fullstendig talentløst – som Lothepus, legger han til.
Men når noe er kvalitet, er det er hyggelig å kunne gi en up-and-coming artist en rå start. Tidligere i høst hørte Engelen den nye bergensartisten Halie, og gav henne kjempekritikk. Neste dag var Halie i radio på NRK og på TV2.
– Og det var fordi jeg skrev denne panegyriske greia mi. Men når jenta er 16, så har hun et par år før karrieren kan begynne skikkelig, sier Engelen.

Legendarisk platebutikk

Engelen er kjent også for Apollon. Den legendariske platebutikken han drev i mange år, og som kan sies å være en «candy store» for musikkelskere over snittet. Engelen gir seg ikke med det første heller. Han har hevet pensjon i tre år, fyller snart 65, men jobber daglig i platebutikken.
– Jeg må jobbe til jeg er 68, for jeg har akkurat leaset en bil for tre år, ler han.
Fortsatt har Engelen en god del ansvar, men er ikke lenger daglig leder.
– Jeg er mer en sånn syvende far i huset, og er opptatt av å ikke blande hatter. På grunn av dobbeltrollene jeg har, så står jeg aldri frem som Apollon-eier lenger. Det å være ansikt overlater jeg til daglig leder, sier han.
Og Apollon gjør det fortsatt bra. Mot alle odds i platebransjen. Platebaren har vært gode på å følge med. Gi folk det de vil ha.
– Det meste går veldig bra, og vi tjener penger, sier Engelen.
Apollon har – i tillegg til butikk og gratiskonserter – også skjenkerett. Det går i øl, og med hele 35 sorter på tapp.

Vinyle tider

Vinyl er hot. Og Apollon selger mye av de gamle skivene. Både helt unge og godt voksne følger opp trenden.
– Jeg må tilstå at jeg er litt overrasket når jeg treffer 15-16-år gamle unger som begynner å bygge opp vinylsamlingen, og da er det veldig ofte at de starter opp med mye godt, tradisjonelt stoff, sier Engelen.
Han har sine tanker om hvorfor vinylen har blomstret opp igjen.
– Årsaken er ganske enkel, alt blir litt fjernt og digitalt. Folk vil ha noe å holde i, forklarer han.
Det er en annen måte å høre på musikk på, for med LP-plater hører man på hele platen av gangen, fra A til Å. Man «zapper» ikke.
– Det låter bedre også, sier han.
Selv har han både Tidal og Spotify på tele-fonen, og bruker dette i jobbsammenheng.
– Men det er klart at det blir en veldig fragmentert måte å lytte til musikk på, sier Engelen.

Stillhet til Stavanger

Og å lytte gjør Engelen. Mye. Det er jobb på dagtid, det er jobb på kveldstid, og ettersom Engelen hører musikk i 8-12 timer hver dag, har han ikke det helt store behovet for lyder resten av døgnet.
– Jeg hater heismusikk. Og når du skal ut og spise, hvorfor skal det være så noisy? Eller i en klesbutikk? Man tør jo ikke oppleve stillhet lenger, mener Engelen.
Han er til en viss grad vant til å ha bråk rundt seg mesteparten av døgnet, men stillhet er luksus. På biltur er det kun NRK Alltid Nyheter som gjelder (med mindre det er langtur).
– Jeg hører aldri sånn plapreradio, sier han.
Stillhet opplevde han forøvrig da han, grunnet et tapt veddemål med Stavanger Aftenblad for fem år siden, gikk fra Bergen til Stavanger for å anmelde en konsert med Mods. Det tok en uke. Underveis stoppet han innom et band i Haugesund. Ellers ingen musikk.

Bereist

Engelen har vært mye på farten. Også på ferier og turer til utlandet. Alt har ikke bare vært musikk.
– Jeg og min kjære har reist over hele j ... verden, forteller Engelen.
Han mistet sin Inger, samboeren gjennom 44 år, tidligere i høst.
– Og det endrer jo fullstendig på livssituasjonen, selv om jeg sitter godt i det, og ikke har unger.
Det var sykkelturer i Frankrike og Tyskland. Gåturer i England og Spania. Haiketur i hele Europa. Mye sånn. De gjorde veldig mye rart.
– Men ingen vil mistenke meg for å være spesielt sprek i utgangspunktet, sier Engelen.
– Jeg har sykkel, men det er el-sykkel. Jeg kjører vanligvis bil, og jeg sykler ikke til jobben hvis det regner. Det gjør det jo alltid i Bergen.

Tekst: Trine Texnæs | Foto: Torgrim Nåmdal
 

Følg IN magasinet på Facebook