Tore Renberg: På sporet av Tore

Du driver både som forfatter og musiker. I januar slapp du ditt første soloalbum «Ingen nåde», som fikk mye oppmerksomhet. I hvilken av de to leirene føler du deg mest hjemme?
Jeg ble forelsket i litteraturen og musikken da jeg var en ung gutt og mitt sterkeste ønske har alltid vært å arbeide med begge. Musiker har jeg vært i en eller annen forstand siden jeg begynte å spille fiolin og piano som barn, men jeg slet lenge med å finne mitt uttrykk. Jeg spilte sekstitallsrock, jeg spilte «new wave», jeg spilte «synthpop», men det forløste seg ikke helt. Litteraturen min fikk jeg sånn noenlunde dreis på, da jeg fant meg selv med «Mannen som elsket Yngve» i 2003. Det skulle ta lenger tid med musikken, men jeg føler jeg var i ferd med å få et grep om artisten Tore Renberg med «Ingen nåde». I dag kjenner jeg at jeg endelig har et fint hjem i begge leirene.

Har du alltid hatt en forfatter i magen?
Det føles nok slik, ja. Jeg vet liksom ikke om noen annen Tore enn han som våkner opp om morgenen og betrakter verden med en litterær optikk. Hvorfor det er slik, det har jeg ikke tilgang til; dette er bare noe jeg er. Det er i hvert fall sikkert at jeg ville blitt en veldig dårlig ingeniør og en enda dårligere snekker, så det er mange bransjer som skal være glade for at jeg ikke rota meg borti dem.

Hvilken bok har du fått mest respons for? Og er responsen viktig for deg? 
Tja, jeg vet ikke, det er vel kanskje «Kompani Orheim»? Det er en bok som resonnerer med mange menneskers liv og det er jeg hoppende glad for. Jeg er jo en forfatter som er så heldig å ha en raus leserskare; det er jeg enormt takknemlig for. Respons er kjempeviktig, det ville være kokett og arrogant av meg å hevde noe annet. Jeg ville neppe klart å holde på i så mange år uten å kjenne meg trygg på at det finnes lesere der ute som setter pris på arbeidet jeg gjør. Jeg er en stolt mann, jeg er en ambisiøs mann, men jeg er like engstelig og mottagelig for tilbakemeldinger som alle andre. 
Identifiserer du deg med noen av karakterene i bøkene dine? Du er kanskje litt lei spørsmål om Jarle Klepp, men det er ingen vei utenom: Hvordan kom du på den karakteren? Og har du hentet en del inspirasjon fra ditt eget liv her, med tanke på oppvekst og studentliv? 
Jeg identifiserer meg med alle karakterene mine på ett eller annet plan, det er det samme om de er kvinner eller menn, jenter eller gutter, jobber i kommunen eller er yrkeskriminelle. Dette betyr ikke at jeg er karakterene mine, eller har vært dem, men at jeg er i stand til å skrive som dem; i skriveakten skjer det noe jeg ikke har tilgang til på noen andre områder. En slags ekstrem empati, eller hva det er for noe. Jeg lever meg inn i deres liv og kjenner en form for indre omsorg for dem. Jeg heier alltid veldig sterkt på de jeg skriver om. 
Jarle Klepp? 
Han kom i aller høyeste grad fra meg selv, det er det bare å innrømme, det er nokså mye i de fem bøkene som er selvbiografisk.
Oppvekst i Stavanger og student i Bergen. Hva betyr de to byene for deg?
Vestlendingen klarer du aldri å rive ut av meg. Jeg er en heimekjær mann og jeg er uslitelig knytta til regionen vår; til lynnet her på Vestlandet, til naturen, til måten vi tenker på, til språket vårt. Jeg er stolt av vestlandsidentiteten min og jeg er glad jeg har vokst opp i Stavanger. Det er en spennende by, vakker og sterk, full av feilskjær, så klart, men like full av flott energi og initiativ. Jeg studerte, som du sier, i Bergen, og jeg er veldig glad i den byen. Jeg var tilbake i fjor høst og spilte inn «Ingen nåde» der oppe, i Duper Studio, og da vandret jeg rundt i gatene og tenkte: «Å, jeg har lyst til å flytte til Bergen igjen! Norges fineste by!» Det er en jækla kraft der oppe, som alle vet, den er veldig herlig, og bergenserne har en knallfin stolthet som jeg liker.

Hvordan er du som person? 
Nei, huff, skal jeg svare på dette selv? Kan du ikke heller ringe mor mi eller kona mi? 
Njaa ... Jeg er veldig urolig og veldig nysgjerrig. Det er styrkene mine og det er svakhetene mine. Jeg har sikkert såret like mange mennesker som jeg har begeistret, og det er nokså ubehagelig å tenke på. Jeg håper de klarer å se at farten min er det umulig å gjøre noe med, og at jeg aldri mener noe vondt med det, når jeg setter foten på gasspedalen og kjører så fort at det kan bli vanskelig å henge med i svingene og jeg gjerne tar et sidespeil og en kant på veien, for å si det sånn. Jeg tror jeg er nokså omsorgsfull, da. Jeg mener at jeg har empatiske instinkter som jeg for en stor del er i stand til å handle ut fra, og det er kolossalt viktig for meg. Vi lever på en stakkars klode og vi lever på et dustete privilegert sted, så jeg tenker alltid at vi må holde den rause og sosiale fanen høyt. 
Hvilken person har påvirket livet ditt mest, og på hvilken måte?
Jeg er uhyre lettpåvirkelig. Hvis folk ante hvor stor innvirkning det de tilfeldigvis sier kan ha på meg, så ville de bli skremt. En liten setning fra deg kan endre livet mitt, eller bli emne for en roman. Det er så enormt mange jeg har latt meg bevege av. Mamma, pappa! Mormor! Onkel Gustav! Ungene mine! Hilde! David Bowie! Dostojevskij! Tarjei Vesaas! Fråddien! Skal jeg fortsette? 
Hvordan vil andre beskrive deg selv?
Huff, ennå flere av disse selvgranskende spørsmålene. Nei ... Da jeg gifta meg med Hilde i sommer, i Budapest, så holdt onkel Gustav en tale. Han er en god mann. En indianer. Han trakk litt på skuldrene og sa: «Du er, stort sett, et godt menneske, du Tore. Du er en hare, og haren, han hopper, og det er ikke godt å vite hvor han gjør av seg. Det skulle vært fotlenke på deg, det har jeg alltid sagt.» 
Så. Tja. Det er vel sånn de ser meg? Det er helt greit, det. Onkel Gustav har rett, han.
Du gav ut på «Fest med litteraturen» i 2011. Her har du presentert det beste fra litteraturen etter ditt syn. Kan du si litt om det, og hva du selv helst leser? Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg? Hva har du på nattbordet? Hva liker du best: Ebok, lydbok eller vanlig bok?
Jeg liker nok aller best å lese gamle bøker. Jeg er så glad i attenhundretallsromanen, altså Balzac, Dostojevskij, Dickens, den første store fortellergenerasjonen, og romantradisjonens kulminasjon inn i 1900-tallet; forfattere som Marcel Proust og Thomas Mann. Dette betyr ikke at jeg ikke leser mine glimrende samtidskolleger – Karl Ove Knausgård, Linn Ullmann, Frode Grytten, Ruth Lillegraven og så videre – og det med stor glede, det betyr bare at i akkurat den måten å servere historiefortelling, er det noe jeg setter høyt. Selma Lagerlöf, for ei dame! Disse svære forfatternes evner til å favne så bredt, være så rause, det digger jeg. Ellers er jeg også en glad leser av den sørstadsgotiske tradisjonen, og da med Flannery O’Connor som ledestjerne; hun var enormt bra.
Skal jeg trekke fram én stor roman, noe som er en veldig kunstig ting å gjøre for en som har lest så mye, så vil jeg nevne, i dag, Tarjei Vesaas´ omsorgsfulle mesterstykke «Fuglane», som så mange har lest og som vi aldri må slutte å lese. Heia Tusten. 
På nattbordet her? Nå? La meg se ... Det er bøker av Gillian Flynn, Frode Grytten, Karl Ove Knausgård, Antal Szerb, Dezsö Kostolanyi, Mikkjel Fønhus, det er «Kjødets lyst», en bok om seksualkriminalitetens historie av Nils Johan Stoa, og her ligger «Renhårig slusk», det er en bok om rallare, og her har vi Olav H Hauges Dikt i samling, og selvsagt det nye medlemsbladet i supporterklubben til Liverpool, som jeg er medlem av ... Ja, det er visst en del å ta tak i.Ebok har jeg ikke noe imot, men bruker dem aldri. For meg er det vanlig bok som gjelder. Lydbok er fint når du skal ut på lang biltur.

Du har mottatt en rekke priser og nominasjoner. Hvilken betydning har det for deg? Hva med bokanmeldelser? Tar du de alvorlig?
Priser er veldig kjekt å få, så klart, men det er ikke noe jeg tenker på når jeg skriver. Da er det bare materialet jeg er opptatt av. Bokanmeldelser er helt forferdelig. Jeg vet at jeg ikke burde lese dem eller bry meg om dem i det hele tatt, men jeg klarer ikke å la være. For en forfatter er det direkte hemmende å bry seg om det som står i anmeldelsene. For lesere og for bransjen er de viktige, og det eneste vi forfattere kan håpe på er at anmelderne klarer å gå til boka di med åpent sinn og nysgjerrighet på det du har skrevet. 
En kveld med Tore Renberg over hele landet. Hva går det ut på?
Vi lager noen åpne og rause kvelder hvor jeg byr på ny roman, sanger og alt slags betraktninger. Det blir 90 minutter i en sjanger som favner om både litteraturen og musikken og en form for anti-standup, eller hva jeg skal kalle det. Jeg har med meg en vilt god gitarist, min faste makker, Alexander Flotve. Jeg tenker også jeg skal lese litt fra noen gamle bøker, så plutselig dukker Jarle Klepp eller Hillevågsgjengen opp. Tror det blir kjekt.
Hva kan vi forvente oss fra den nye boken din «Du er så lys»? Og hvorfor er det akkurat «Ikkje la di riva deg ner» som gis ut sammen med boken? 
«Du er så lys» kom veldig overraskende på meg, jeg hadde ikke i det hele tatt noen planer om å skrive den. Jeg satt med bind tre om Hillevågsgjengen og hadde skrevet 300 sider, og så dundret denne ideen inn i meg. Jeg spurte meg selv om jeg skulle gjøre det drastiske – legge Hillevågsgjengen i lake og ta en avstikker til denne romanen – og jeg svarte «ja, jeg bare gjør det». Det er en roman om et grensesprengende og bemerkelsesverdig menneske. Et av disse menneskene som øyeblikkelig fyller rommet de kommer inn i med en helt enorm tilstedeværelse. Og det er en roman om en mann som viser seg å være en annen enn den du først tror han er. Boka er jo også min første på nynorsk, så det er helt crazy greier. Virkelig ikke noe jeg hadde tenkt å gjøre, men det føltes helt topp da jeg satte i gang.
«Ikkje la di riva deg ner» ble skrevet mens jeg arbeidet med romanen. Jeg merket med en gang at det var en vise som kom fra samme sted som boken og så valgte vi å slippe den som en slags boksingel.

FAKTA: Tore Renberg
Født: 1972
Bosted: Stavanger
Sivilstatus: Gift med Hilde. Far til 2.
Aktuell med: Den nye boken «Du er så lys» utgis i september.

Tekst: Vibeke Blich | Foto: Tommy Ellingsen