Hjem » Trondheim »  Stammens koder

Stammens koder

Året er 1997. I en røykfull pub på Hitra sitter en femten år gammel gutt og tatoverer. På veggene henger tørkede fiskehoder, gamle reklameskilt og sjøkart gule av nikotin. Rundt ham sitter godt tatoverte menn og drikker øl og bart brennevin. 

Tjueseks år senere møter vi gutten, men nå har han blitt mann. Terje tatoverer ikke så ofte lenger, men han fortjener kanskje å trekke seg litt tilbake. De siste 10 årene har han lært et tjuetalls personer å tatovere, bygd flere butikker, skrevet bok og skapt det som i dag sies å være Norges sterkeste navn innenfor sin egen bransje; Onkel Henrys Tattoo Shop.

Vi møter Terje i Onkel Henrys nye butikk midt i Trondheim sentrum. Med støpte gullbokstaver på vinduene, lange fløyelsgardiner, marmor, speilvegger og store malerier av kunstnere som Håkon Gullvåg og Sverre Bjertnæs føler vi oss så langt unna en røykfull pub som man kan komme. Det er umulig for journalisten å ikke trekke en link til tv-serier som Suits og Mad Men.

Nye tider

Øverst i butikken har Terje bygd et kontor Don Draper bare kan drømme om. Terje Leistad Heggvik. Har du blitt stormannsgal? Journalisten spør med et smil på lur. Terje lener seg tilbake i direktørstolen bak skrivebordet. Han blir stille og kaster et blikk bort på peisen og baren han har fått bygd inne på kontoret. Den er full av edle drikkevarer og cubanske sigarer. –Jaggu! Ja, kanskje har jeg blitt det! Journalist og Terje bryter ut i latter.  –Noen vil kanskje si det når de kommer inn i påkostede lokaler som dette, men for meg har dette handlet om å dra tatoveringsyrket inn i de rommene det fortjener å bli utført i. Hvorfor skal vi som viderefører et av verdens eldste yrker og gjør permanente ting på mennesker sitte i kjellere med hodeskaller og aliens på veggene? Nei, den tiden er forbi. 

Myteomspunnet

–Hadde Onkel Henry sett dette tror jeg han hadde vært stolt, sier Terje og blir drømmende i blikket. –Jeg ser ham for meg oppe på broen der han tenker tilbake til den spede begynnelse, da han startet som dekksgutt og jobbet seg opp i gradene til å bli kaptein på et stort cruiseskip. 
Terje kaster et blikk bort på den massive bysten av sin onkel. En karakter som er myteomspunnet blant sjøfolk, og som ingen helt vet sannheten om. 
Hva er det som har fått deg til å vie hele ditt voksne liv til tatovering? Tjueseks år er utrolig lang tid. –Det svaret er enkelt! Terje er krystallklar og selvsikker i replikken. –Det er tilhørighet! Da jeg vokste opp ute på Hitra var det nesten sånn at jeg hørte på værmeldingen og håpet på en orkan. Noe som tvang oss der ute litt mer sammen. Noe som gjorde at jeg fikk oppleve litt mer fellesskap, det er så viktig når man er en ung mann. Det var absolutt ikke slik at jeg ønsket ødeleggelse og katastrofe, heller det motsatte. Man er på en måte privilegert når man vokser opp på en trygg liten plass som på Hitra. Alle kjenner alle, og lens-
mannen rydder opp i de fleste uenigheter. Likevel følte jeg aldri det helt store fellesskapet der ute. Kanskje var det fordi jeg hverken deltok i lagidrett eller spilte i det lokale korpset. I mine øyne skjedde det svært lite der som krevde en kollektiv innsats.

Inkluder de unge mennene

-Det er vanskelig å finne ord for dette, men som ung mann i et samfunn tror jeg at man har et behov for å finne flokken sin og vise den at man har litt mot. Du vet det er et Afrikansk uttrykk som sier at «om man ikke lytter og inkluderer de unge mennene i landsbyen, så brenner de den ned.» Ser man tilbake på hvor jeg kommer fra er det jo nesten litt merkelig at jeg har blitt så utadvendt og glad i det sosiale. Onkel Henrys er jo det stikk motsatte av det miljøet som introduserte tatovering for meg. Jeg vokste opp blant sterke menn man måtte kjempe for å bli kjent med.
Min far var gammel sjømann og kriger av den «gamle skolen.» Han hadde mistet en arm i en ulykke med sprengstoff og var blind på det ene øyet. Likevel hadde han en 300 % stilling som selvstendig næringsdrivende. Ble det bråk på puben hans fikk jeg ved flere anledninger se at han klarte fint å forsvare oss og sitt eget, selv om han hadde sine utfordringer. Pappa la seg aldri ned for noen.

Tøffe tider

Puben på Sandstad ble i helgene et samlingspunkt for arbeidsfolk som jobbet på båt, oljeplattform eller med sandblåsing. Mens faren til Terje tappet øl og kastet ut fulle gjester, ryddet guttungen glass og hørte på gamle historier. I Trondheim var det den gang et stort MC miljø, og i Norden var det full MC krig mellom Hells Angels og Bandidos.  Konflikten ble omtalt av medier verden over. Den store MC-krigen skadet 96 personer, elleve av dem døde. Det ble brukt panservernraketter, granater, maskingevær og bilbomber. For å finne lignende her hjemme må man tilbake til saga-litteraturen. Mange av bikerne i Trondheim hadde familie ute i øyriket og i helgene slo de seg sammen med arbeidsfolket på puben. 
Med trange skinnklær og lynskarpe blikk inntok antiheltene puben som værbitte Apacher. Terje forteller om varme sommernetter, der han sov med vinduet åpent og lå og lyttet til MC folka som raste over øya, som flyvere ute på tokt.

Lukket miljø

-De hadde en egen tatovør fra Danmark. Da han skulle i fengsel, lurte han meg til å kjøpe en gammel tattoo maskin. Den var sikkert verdt 500 kr. 
Jeg betalte 16 000! Det var alle pengene jeg fikk til konfirmasjonen. 
Som ung er det ikke alltid lett å vite hva man søker og trenger. Jeg søkte den gang etter tilhørighet og lette nok ubevisst etter min egen «stamme.» Bikerne stod sammen på en måte jeg aldri hadde sett før, og de visste tydelig at de ikke var redd for å kjempe for hverandre. Man kan vel si at det etter hvert ble min jobb å markere hvilken stamme de tilhørte, og slik fikk jeg innpass i et lukket miljø som ingen på min alder da fikk tilgang til. I 10 år jobbet jeg for dem. Man måtte det om man skulle drive med tatovering i Norge på 90 tallet. De store MC Klubbene kontrollerte hele bransjen. Jeg kjøpte også en Harley Davidson og etter hvert ble jeg også godt tatovert. Etter 10 år forlot jeg bikermiljøet, flere av mine forbilder var da døde, eller levde et liv bak lås og slå. 
Terje begynte etter hvert å reflektere på et dypere plan rundt hvem han hadde blitt og hvem han ville tilhøre. Det var ikke bare å levere en oppsigelse å gå ut døra kan du si. Men en æra var over og modige tatovører rundt i hele Norge , stod imot og åpnet egne butikker uten tilknytning til MC Miljøet. 

 

Tatovering handler om urinstinkter

-Da oppstod drømmen min om å bygge et studio med tatovører som delte mine verdier. Dette ble med tiden til det som i dag er Onkel Henrys Tattoo Shop. Selv om mye fra den tida ikke var bra og miljøet forårsaket mye elendighet, så er jeg ikke flau over hvor jeg kommer fra. 
-Gjennom årene har jeg satt mitt merke på mange godt tatoverte menn av få ord. Værbitte sjøulker og stolte bikere som bar på ensomme horisonter og milevis med asfalt. Jeg møtte dem ute i øyriket, på motorsykkelklubber og i tatoveringsstudioet. Kanskje tilhører deler av tatoveringshistorien dem, men sannheten er nok at det meste av den tilhører oss alle. For tatovering er et av våre urinstinkt. Det sier jeg ut ifra det faktum at tatovering alltid har eksistert. Jeg tror at de fleste mennesker har en trang til å bli tatovert. Det er den ultimate handling for å vise tilhørighet til «stammen.» Det kan godt være at de ikke tør å gjøre det, men trangen finnes nok i dem et sted. Kanskje er det en av grunnene til at noen reagerer så sterk på tatoveringer også. Man føler dragning mot dem og fascinasjon, men også en slags redsel. For om du bestemmer deg for å få en tatovering, har du den med deg for resten av livet, den blir en del av deg og din historie.

Tekst: Stein Olav Kåsa | Foto: Ronny Manuel Danielsen